En smak av Hvalers historie

Hvalers historie begynner for mange tusen år siden, og det eldste morenetrinnet som vi finner ytterst på Hvaler ble dannet for 14300 år siden.  Men, når dukket det vakre Hvalerlandet opp av havet? Jo, landskapet kommer først til syne rundt 6 – 7000 år f.kr., og det går ennå noen tusen år før det antas at de første menneskene inntar det som den gang utgjør dette øyriket, rundt 4000-1800 f.kr.

Vi tillater oss et stort historisk sprang til middelalderens Hvaler. På 1200-tallet, da vannet står 3 – 4 meter høyere enn dagens nivå, går et følge på åtte menn og tre kvinner i land, og setter i gang med å bygge hus for de kommende ukene da de skal høste av havet. Etter hvert skulle flere følge etter, og i dag vet vi at det er avdekket rundt 300 hustufter fra denne tiden. Den gang var det neppe tid til aktiviteter og opplevelser for fornøyelsens skyld, slik mange av oss forbinder Hvaler med i dag.

Langs kysten var det stor trafikk av handelsfartøy til og fra de kristne områdene lenger sør og sørvest. Det flate landskapet, slipt ned av de enorme ismassene noen tusen år tidligere, ble valgt som kirkested da Hvaler kirke, som en av Norges første, ble oppført på 1100 – 1200-tallet, godt synlig fra denne viktige skipsleia. Høyst sannsynlig skjer bosettingen gradvis gjennom at folk fra fastlandet, i tråd med utviklingen av båt og redskap, finner å slå seg ned på skjermede plasser der jorda kan dyrkes, der det er fór til dyra og veien til fiskeplassen er kort.

Med sin fremskutte posisjon mot storhavet var Hvaler også viktig rent strategisk, og i 1664 ble Akerøy fort, som del av Fredrikstad festning, oppført.  Under den store nordiske krigen på begynnelsen av 1700-tallet benyttet den dansk-norske flåten, under ledelse av Petter Wessel Tordenskjold, havna på Akerøy flere ganger, i tillegg til at Makø på Nordre Sandøy ble benyttet som base.

8. juli 1716 nedkjempet Tordenskjold den svenske flåten som lå i Dynekilen, rett øst for Herføl. Ved å sette en stopp for Karl XIIs felttog mot Norge, skrev Tordenskjold seg inn i den nordiske historien. 13 orlogsfartøyer kunne Tordenskjold ta med seg til Danmark som bytte, og resten av den svenske flåten ble enten brent eller senket.

Den første skriftlige folketellingen daterer seg til 1769, som forteller at 630 personer, hvorav 363 barn bor på Hvaler, og rundt 80 % av befolkningen er registrert med næring knyttet til sjøen enten gjennom fiske, losing eller sjøfart. Sjøen tok mange liv, og det var ikke sjeldent at far, sønn eller bror ble borte. Den evige ventingen og redselen for at nære familiemedlemmer skulle omkomme på havet, var noe enhver familie på Hvaler kjente på. Vi har dessverre tap på sjøen idag også, men med sikkerhetsutstyr som både er tilgjengelig og påbudt redder nok dette de fleste liv. Nok en påminnelse om hvor viktig sikkerheten og respekten for det våte element er.

Stor dramatikk knyttet til sjøen ble det julaften i 1717 da fregatten «Lossen» gikk på grunn og sank utenfor bukta Stolen på Vesterøy, og av et mannskap på 109, omkom 55. I årene 1967, 1968 og 1974 ble vraket av «Lossen» gravd ut, et pionerarbeid i norsk marinearkeologi med registrering av rundt 4500 gjenstander. 


Å være los på slutten av 1700-tallet var et «fritt yrke». Losene både på vest- og østsiden av fjorden kappseilte om skutene på vei ut og inn av Kristianiafjorden. Her var det «førstemann til mølla» som gjaldt, og det å kapre et skip var således en del av profesjonen. Da loskaptein Samuel Achelye prøvde å regulere losingen ved å sette grenser for losens seilaser, gjennom å forby Hvalerlosene å seile lenger vest enn Lille Færder, ble det bråk. Å finne seg i en slik inngripen var for losene uhørt og kappseilasene fortsatte enda i mange tiår, inntil begynnelsen av 1900-tallet, da det ble gjennomført organisering av losvesenet som grunnlag for et felles nasjonalt losvesen. Dette skal vi være veldig glade for i dag, slik at vi kan nyte sjølivet uten å måtte speide etter pirater i skjærgården.

På slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet er Norge del av det dansk-norske riket, alliert med Napoleon i kampen om et europeisk herredømme, og dette påvirker også sterkt leveforholdene i Norge. Fra å ha vært i en økonomisk oppgangstid på 1700-tallet er det i årene rundt århundreskiftet stigende nød og stor barnedødelighet i landet, så også på Hvaler. Med Napoleons nederlag på slagmarken og Danmark-Norge på tapernes side, ble Hvaler også berørt av den påfølgende strid om svensk eller dansk herredømme over Norge. Særlig var våren og sommeren 1814 svært spent og telegrafstasjonen på Skjelsbuveten, som hovedstasjon på den østre delen av denne kystlange signallinjen, spilte en sentral rolle i overvåkingen av den svenske marinen. Den optiske telegrafen, «signalmasta på Veten» ble for øvrig brent som del av krigshandlingene i 1814.

Med grunnloven på plass blir den nasjonale selvfølelsen styrket, noe som også smitter over på et lokalsamfunn som Hvaler, der 880 personer nå er registrert som fast bosatt. Selv om landet hjemsøkes av økonomiske nedgangstider på begynnelsen av 1880-årene, er det store bildet av tiårene etter grunnlovsåret oppgang og vekst i europeisk økonomi. Dette gir stort behov for norske skip til å frakte varer, noe som virker positivt inn på Hvalersamfunnet både gjennom etablering av rederier og et ønske hos mange unge menn om å «seile ute».

Det blinket for første gang fra Torbjørnskjær fyr i 1872, fem år etter at Homlungen fyr ved innseilingen til Skjærhalden ble satt i drift. I 1882 ble den første telegraflinjen etablert i forbindelse med sildefisket og i 1892 startet en 84 år lang samferdselshistorie da D/S Hvaler gjorde sin første tur med passasjerer mellom Fredrikstad og Hvalerøyene.

I 1849 får Hvaler sin første faste skole på Brekke, Kirkeøy og i 1913 går det 783 barn i folkeskolen på Hvaler. Dette er høyst sannsynlig det høyeste elevtallet som er registrert i kommunen, da det i 2015 var rundt 450 elever.

Det hører også med til dette bildet at disse årene gir grunnlag for et økonomisk og kulturelt «klasseskille» på Hvaler. Kirkeøy, sammen med Nordre og Søndre Sandøy, fremstår nå ikke bare som et sentrum for administrasjon og kirke.  Det er også i dette området vi finner Hvalers redere, de største gårdene og grupper av kunstnere. Det er også hit de godt bemidlede fra hovedstaden, Halden og Fredrikstad kommer for å dyrke sommeren på badehoteller, pensjonater og for noen i prangende sommerhus. En lignende utvikling ser vi ikke på de andre øyene. I dag er derimot bildet noe annerledes, med større spredning til også de øvrige øyene, og det er ikke tvil om at Hvaler har huset og oppfostret mange kjente personligheter, spesielt innenfor kunst og kultur.

Den eneste industrihistoriske epoken i Hvalers historie startet i bruddet på Urdal på midten av 1880-tallet og varte helt fram til begynnelsen av 1980-tallet da den siste stenhoggeren, Otto Franzen, takket av. I storhetstiden fram til utbruddet av 1. verdenskrig jobbet det i perioder godt over 300 mann i stenindustrien på Hvaler. Med utbruddet av 1. verdenskrig fikk stenindustrien en stor knekk, noe som førte til stor arbeidsledighet. Mellomkrigstiden ga ny vekst, men produksjon og salg av Hvalergranitten nådde aldri nivået før krigen brøt ut. I dag kan vi tydelig se spor etter denne industrien mange steder på Hvaler, og selv utstyr står rustent tilbake flere steder.

Ved inngangen til 1900-tallet har på mange vis øysamfunnet funnet sin form. Mennene er beskjeftiget med arbeid knyttet til sjøen enten gjennom losing, fiske eller så seiler de i utenriksfart. Kvinnene ror fisk og frukt til torget i Fredrikstad eller Halden, sørger for stell av dyr og barn, syr, strikker, baker og samler inn penger til misjonen. Ikke rart at veslejenta spør; Når ti sover du a mor? Ja, godt spørsmål av veslejenta, da roturen tok 5 timer hver vei, men til gjengjeld var produktene kjærkomne og salget gikk unna på kort tid. Den gang var nok hestekreftene forbeholdt jordbruket og båtene gikk på ren girlpower.

De aller første sommergjestene kom trolig til Hvaler i 1860-årene. På Kirkeøy averteres det i 1882 med «vakre villatomter» og i samme periode bygger oberstløytnant Lars Christian Dahll en elegant villa på Nordre Sandøy. De som kom som sommergjester i denne perioden var først og fremst godt bemidlede haldensere som fant ro, hvile og sol i skjærgården. Etter hvert tiltok strømmen av sommergjester, og pensjonater og hoteller ble oppført i Skjærhaldenområdet. Mange var det nå som så muligheter for inntekt gjennom utleie av et rom på loftet, i sjøbua eller annekset. Det ble også i årene fram mot 2. verdenskrig bygget et mindre antall hytter bl.a. på Siljeholmen, i Papperområdet, ved Skjelsbusundet og rundt Skjærhalden. Da freden kom i 1945 var det ca 400 hytter på Hvaler, og i dag er tallet mer enn tidoblet. For også å møte arbeiderklassens behov for badeliv og frisk luft, ble det tidlig etablert flere feriehjem, og disse er stadig i bruk.

To utviklingstrekk preger øysamfunnet Hvaler på 1950- og 1960-tallet; fraflyttingen og veksten i antallet hytter. Fraflyttingen startet allerede i tiårene før krigen fra en topp i befolkningstallet i 1910. Da krigen sluttet viser folketellingen i 1946 at 3473 personer har fast bosted eller tilknytning til øyene. Ut over på 50- og 60-tallet skyter nedgangen fart og da 1970 passeres, er det kun 2247 personer med Hvaler som fast bosted, noe som er halvparten av dagens befolkningstall. Samtidig med nedgangen i befolkningstallet, finner det sted en vekst i ferieliv og hyttebygging. Badehotellene og pensjonatene i Skjærhalden-området, som hadde hatt sin blomstringsperiode før krigen, møter nå nedgang i antall gjestedøgn og i løpet av 1950- og 1960-årene legges disse ned.


Årsaken til veksten i antallet hytter finner vi i velstandsutviklingen i Norge, 3 ukers lovbestemt ferie og tilgang på tomter og tomme hus. Restriksjoner på hyttebygging fantes knapt, og hadde du en avtale med grunneier, var veien åpen for å bygge.  Med snekke og leid pram taues det materialer til mang en enkel hytte ut til områdene, spesielt nord på Hvaler.  Nå er det i stor grad arbeiderklassefamilier som bygger hytter, særlig gjelder dette på den vestre delen. Den store veksten i antallet hytter skapte alvorlige bekymringer i Hvaler kommune, og i 1976 innføres byggestopp på hytter. Da har antall hytter passert 4000 og det forelå godkjenning for ytterligere 300. På 2000-tallet ble de siste hyttene bygget og med sine rundt 4700 hytter og fritidsboliger er det bare Tjøme av kystkommunene som i dag har flere fritidsboliger pr km2 enn Hvaler. Det er også lite trolig at vi vil få en vekst når det gjelder hyttebygging, så det gjelder å passe godt på alle de perlene som ligger spredt rundt på øyriket, slik at de kan nytes i mange år fremover.